Galleri

Vestmarka: Asdøljuvet

Bratte, vakre, skumle, våte, frodige, fargerike Asdøljuvet skulle gi oss utfordringer før vi en gang hadde begynt å gå. Parkeringsplassen var stengt. Faktisk var den helt borte i veiarbeid, og det er ikke godt å si når det kommer til å bli parkeringsplass der igjen. Hvis det blir en i det hele tatt, da. Dermed måtte vi kjøre en smal, humpete og lang grusvei, som endte på toppen av juvet. Jaja, tenkte vi, da går vi vel juvet nedover, da.

Lettere sagt enn gjort, som dere skal få se.

Inspirasjonen til denne turen fant vi i Fotturer i Oslomarka av Olav Harlem, Erik Unneberg og Eivind Molde (Cappelen Damm 2017).

Foto: Roger Pihl
Øverst i juvet. Nydelig, blåmerket sti langs kanten. Skarpt, vanskelig fotolys. Foto: Roger Pihl
Vi kom ikke langt før vi forsto at dette blir for vanskelig og for vått for Mika på fire. Vi tittet på kartet, snakket med noen som hadde gått opp juvet i går, og fant ut at vi tar en blåmerket sti ned og går opp i stedet.
Og for en skog vi kom til! Det er naturreservat på begge sider av Asdøljuvet, og det er slående vakkert. Foto: Håkon von Hirsch.
Her fant vi en dobbel trønderveis. Meget sjelden.
Vi fant trær som hadde falt av seg selv og fått ligge. Hvor mange beboere tror du disse stammene har? Foto: Roger Pihl.
Vi kom til Askenbergsetra hvor dette fine treet sto.
Her tok vi en velfortjent kaffepause, og kjente på godfølelsen.
Så la vi ivei mot bunnen av juvet. Med en gang vi kom ut av reservatet kom vi over dette hogstfeltet. Vi mener at det er bedre måter å forvalte skog på.
Noen ganger kunne skimte flott utsikt mellom trærne.
Stien nedover var bratt! Mika måtte bæres.
Nesten nede gikk vi igjennom denne vakre løvskogen. Vi nøt litt skygge – for det var varmt!
Våren er heldigvis ikke bare grønn.
Den er også blå!
Så var vi klare til annet forsøk – vi gir oss ikke så lett!
Bunnen av juvet er ikke bratt, men likevel vilt og vakkert.
Vi krysset elva to ganger.
Begge broene egner seg svært godt til å kaste stein fra.
Det begynte å dra seg til – vi kunne se fjellsidene gjennom løvtaket. Foto: Håkon von Hirsch.
Et lite tilbakeblikk. Foto: Roger Pihl.
Vi klatret og klatret, og plutselig var vi der! Ved fossen! Den var større enn den ser ut på bildet – og ikke noe sted for barn eller de med dårlig balanse. Foto: Roger Pihl.
Fossen sett nedenfra. Vi snudde her – men vi vil tilbake! Kanskje når høstfargene har kommet. Men det er sikkert og visst – barna bør være litt eldre enn fire år. Foto: Roger Pihl.
Nederste del av juvet er absolutt barnevennlig, med mange ting å undre seg over.
Litt informasjon til slutt. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.